Fra fjøssofaen

Vi har sittet her i fjøssofaen og tenkt. Vi er jo tross alt bekymret for demokratiet, vi også. Svært bekymret faktisk. Og i motsetning til politikerne, har vi faktisk en løsning. En elegant, enkel løsning fra fjøset.

I Høyre sender de hverandre en "bekymringsmelding" på e-post med kopi til sentralstyret. "Kjære Henrik, jeg ser du har ambisjoner. Dette er suboptimalt for partiets harmoni. Vennligst juster kurs."

Norske politikere har som laksen en migrasjonrute som de instinktivt følger: Fra regjeringskontorer til Firsthouse og så tilbake igjen. Et evig kretsløp.

Siste nytt! Politikere lyver, Arbeiderpartiet intet unntak.

Ofte får folk akkurat det man har stemt på. Dette er til stor ulykke for alle og medfører fakkeltog og folkemøter.

Det finnes en del tilfeller der du ikke kan gjemme deg bak «ja men systemet er slik».
For eksempel: Hvis lønnsnivået ditt er med på å gjøre det nødvendig å kutte i helsetjenester helseforetaket ditt tilbyr, så er du et destruktivt element. Hvis lønnsnivået ditt fører til at antall føtter på gulvet der helse produseres og liv berges reduseres, så er du et destruktivt element. Hvis du er en av 644 helsedirektører som til sammen koster oss nesten en milliard kroner i året og du fremdeles ikke har fjernet helsekøene, da er du en nasjonal katastrofe.

Plan A var å bruke vår dyrebare, rene vannkraft for å grønnvaske olje- og gassindustrien, slik at vi kunne selge gassen til Europa med god samvittighet. Men siden det gir oss en strømregning som ligner et telefonnummer, så er Plan B... å bruke gassen selv? Det er jo genialt.

Når vi nå alle trodde at kvinner uten sjekkhefte og muligheten til å få lån på selvstendig basis tilhørte fortiden til……

Vi, skognasjonen Norge, må i praksis importere «skogfølelse» fra Danmark. Det er som om Sveits skulle begynne å kjøpe banktjenester fra Hellas. Vi betaler danskene for å gjøre en jobb vi ikke klarer selv, slik at vi kan skrive det på vår egen stil og få bestått på klimaprøven til EU. Det er ikke klimapolitikk, det er avlatshandel.

Deres fremste jobb er ikke lenger å utvikle god politikk for fellesskapet, men å sikre finansiering for neste valgkamp. De bruker mer tid på å tekkes rike onkler enn på å lytte til vanlige velgere. Deres lojalitet blir delt mellom de som ga dem stemmen og de som ga dem sjekken. Og vi vet alle hvem som roper høyest.